Kennel Bergsdale- Rottweiler, Finsk støver og Fransk bulldog.

Harejakt

Kilde: Erik Skybak

 

 

Harejakt med drivende hund har lange tradisjoner.
Denne jaktformen med "los på drevet halsende hund" kan føres tilbake til midten av
1600-årene da tyske offiserer kom hit til landet i forbindelse med opprettelse av den
norske hær. Disse hadde med seg støvere som de benyttet til jakt på hare. Det er altså
tyskerne som var våre læremestere når det gjelder denne populære jaktformen.
Harejakt med hund drives over det meste av landet, men lite i de nordligste fylkene og
på Nordvestlandet. Denne jakten kan drives både som enmannsjakt og som selskapsjakt.
En medvirkende årsak til harejaktens popularitet er at jakttiden er relativt lang.

Grunnprinsipper for harejakt

Når jegeren kommer til det området hvor jakten skal foregå slippes hunden løs. Hunden
skal nå, helt selvstendig søke for å finne stedet der haren har satt seg inn for dagen.
Haren er en natterangler og kan ofte forlate beiteplassen tidlig om morgenen. Hunden
kan ha store vanskeligheter med å finne gjemmestedet.
Når hunden finner harens gjemmested løper haren ut i stor fart. Hunden skal da forfølge
den i en hissig los.
Haren tar ofte mindre turer i terrenget der den er godt kjent, og vender tilbake til
uttaket. Derfor kan jegeren ta post i nærheten av uttaket og skyte haren der. Dette er en
meget forenklet beskrivelse av harejakten. Harejakten er langt mer allsidig og spennende
enn det enkle mønsteret som er beskrevet ovenfor. Det avhenger blant annet av årstid
og værforhold.

Været er av stor betydning for utfallet av harejakten. Det viktigste er kanskje ikke hva
slags vær det er under selve jakten, men været i de foregående timene kan ha meget
stor betydning. Selv erfarne harejegere har vanskelig for å bedømme om en værtype er
gunstig eller ikke. Været kan ofte se lovende ut, men så oppdager man det stikk
motsatte, og forholdene virker ganske håpløse.

Som oftest går jakten best i skyet, stille og kanskje litt kjølig vær. Men det hender også
at losene kan gå meget bra selv om det kommer noe nedbør i form av regn eller snø. Det
dårligste jaktværet er sterk vind. Hunden har da vanskelig for å holde et
sammenhengende jag, og for jegeren er det umulig å holde kontakt med losen. Hvis det
har regnet, med etterfølgende frost eller snø etter at haren har satt seg inn, kan det
være meget vanskelig for hunden å finne ut av nattråkket, og haren sitter da ganske
trygt i sitt leie.

I tidligere tider var det ganske alminnelig å jage med to hunder. Slike samjagde hunder
kunne det være en sann fornøyelse å høre på, men av hensyn til rådyr og tamme
beitedyr, særlig sau, er det meget uheldig å slippe to hunder sammen. Det kan resultere
i tragedier som man ellers ville ha vært spart seg for. Selv om begge hunder hver for seg
regnes som sikre for både rådyr og sau, skal det lite til før de hisser hverandre opp.

Oppjaging av haren.

Selve jakten begynner først når hunden har utredet nattfoten og kommet til harens
oppholdssted (dagleie). Det finnes ingen regel for hvor haren har satt seg inn for dagen.
Det hevdes nok av enkelte at været spiller en viss rolle for hvor haren søker leie, men
lang erfaring tilsier at det er få holdepunkter for en slik antakelse. Det er jo også hunden
som skal løse denne oppgaven og ikke jegeren.
Det er ofte en meget vanskelig oppgave harehunden har når den skal finne ut av alle
krumspringene som haren gjør i løpet av en natts beitetråkk. Det er lite lukt etter harens
poter så det er andre dufter som må hjelpe hunden til å finne haren. Dufter etter harens
pust, lukt som henger igjen i vegetasjonen, spor etter beiting og lort. Alt dette henger
igjen etter harens rute og danner grunnlaget for at hunden finner harens hvileplass.
Hos harehunden, som hos alle andre jakthunder, er luktesansen den viktigste
egenskapen. En hund med god nese klarer å skjelne fra hverandre de forskjellige
luktene. Den kan på grunnlag av dette avgjøre sporets alder og viltets
bevegelsesretning.

Harehundens måte å jage på kan variere endel. Noen er mer høytsøkende, mens andre
opptrer nokså spornøye og går med nesen i bakken. De beste hundene finner man blant
dem som benytter seg av begge de her nevnte måter å forfølge haren på.
Hvis man vil bli en flink harejeger, er det nødvendig å trene en del før man kommer på
en harepost. Banetrening hvor man kan øve seg i raske skudd på leirduer, er av største
En høytsøkende hund er nok i mange tilfeller noe raskere til å finne harens
gjemmesteder i motsetning til en spornøye hund, som bruker lengre tid på å finne ut av
beiteplassen. Det kan nok diskuteres hva som er det mest effektive. Den hunden er best
som utnytter de aktuelle forholdene, som terreng, vegetasjon og vitringsforhold. Hvis en
hund er utpreget spornøye, bruker den ofte lang tid og slår tilbake til området der teften
sitter godt. Den ideelle hund har god nese og intelligens, og som benytter seg av den
mest gunstige framdriften etter forholdene.
Oppførsel under jaget

Når hunden har funnet fram til haren og støkker den ut, starter losen gjerne med et
heftig beskrik noe som tilkjennegir at hunden ser haren. Men ganske snart kommer
haren så langt foran at den nære kontakten er slutt, og da går losen over i roligere takt.
Hvis losen begynner med mer rolig losføring allerede i startfasen, kan man som regel gå
ut fra at haren har forlatt sitt leie før hunden har hatt mulighet til å støkke den ut. Det er
ikke så sjelden at dette forekommer. Det at hunden beskriker haren og så går over i
roligere losføring, utgjør nok høydepunktet for harejegeren på stille høstdager.
Som regel drar haren ut i stor fart, og først når den får ristet hunden av seg, begynner
den å lage avhopp og returspor. På den måten kommer hunden i vanskeligheter. Haren
sitter ofte og trykker og følger losen til hunden kommer så nær at den finner det klokest
å ta nye turer.

Harens oppførsel under losen påvirkes også av måten hunden jager på. De raske
overværsjagende hundene har, under forutsetning av at de har god nese og bruker
fornuft, en slik losføring at haren får mindre tid til å foreta alle de krumspring den er en
mester til å lage. Losen blir derfor mer sammenhengende, noe harejegerne setter stor
pris på.

Skyting og treff

Harejegerens våpen er hagle. Treffmønsteret må utprøves med forskjellige patroner og
ulike haglstørrelser. En patron som passer godt i én hagle, går ikke nødvendigvis like bra
i en annen. Det er også viktig å kjenne temperaturens innvirkning på våpenet.
Harejakten drives ofte når det er frost sent på høsten og om vinteren, og kulde kan da
påvirke et våpens effektivitet.
Før åpningen tømmes harens urinblære ved at man løfter forparten opp og klemmer lett
under magen. I mageskinnet gjøres et lite snitt i lengderetningen. Tarmer og magesekk
fjernes varsomt. Hinnen mellom mage og brysthule åpnes, og hjerte og lunger trekkes
ut. Bekkenet bør knekkes, slik at endetarmen med lortbønner kan fjernes og rengjøres.

En uerfaren jeger kan ofte overse denne detaljen, men den er viktig og bør gjøres.
Av indre organer tar man vare på hjerte, lever og nyrer. De fleste jegere gir dette til
hunden som belønning for vellykket los, sammen med blodet som har samlet seg i
kroppshulen. Tarmer og magesekk bør ikke gis til hunden.
betydning og bør være obligatorisk for alle harejegere.
Haren kan komme i voldsom fart og da er det ikke tid til omsikting. En hare som bare
skimtes mellom trær og busker, skal man ikke under noen omstendighet skyte på.
Risikoen for skadeskyting er altfor stor. Harejakten har jo den fordelen at det kan komme
flere og bedre sjanser når losen fortsetter og haren går de samme rutene.
En erfaren jeger oppdager ganske snart om det er en unghare som er i losen. Den stikker
som regel småturer i mange retninger, slik at det bare blir en hakkelos. En slik liten hare
er det ingen tilfredsstillelse å skyte, man bør så snart som mulig få koblet hunden og la
ungharen få være i fred.

Harens pels er forholdsvis tynn, og en hare som er truffet dør lett. Likevel er det ikke til å
unngå at enkelte blir skadeskutt.Med hagleskyting er muligheten for å skade ganske stor,
men hvis det er sporsnø er det som regel lett å registrere om haren er skadd eller ikke.
Det er ikke fornuftig at jegeren begynner å oppspore den skadeskutte haren. Det beste
er å la hunden fortsette jaget. Hvis haren er en del skadd, tar det som regel ikke så lang
tid før hunden innhenter den og sørger for rask avliving. Jegeren vil ganske sikkert kunne
konstatere om det hele er avsluttet. Da bør han så fort som mulig forsøke å finne
fallstedet, ettersom det er mange hunder som vil begynne å ete haren.
Etter et vellykket skudd er det vanlig å rope "dot" hvis det er flere jegere på laget. Dette
uttrykket er av tysk opprinnelse og betyr at viltet er felt og at losen opphører. Den første
behandlingen av byttet er skytterens oppgave. Det hører med til de grunnleggende
kravene til en jeger at han selv klarer å ta vare på sitt bytte.

Etter fellingen

Haren åpnes straks etter fellingen, og hunden og jaktlaget bør være på plass slik at alle
tar del i denne avsluttende fasen av jakten. Hunden bør kobles, slik at den ikke i sin iver
drar ut og begynner å lete etter ny fot i det samme området hvor losen kanskje har
pågått i lang tid. Dette kan ofte være tilfelle med unghunder, og de bør vennes til å roe
seg ned etter en vellykket jakt.
Det er best å la haren ligge på magen etter at alle innvollene er fjernet, slik at resten av
blodet fra buk og brysthule kan renne ut. I den åpne magen legges gran- eller einerbar.
Dette hindrer at bukveggene klistrer seg sammen, og minsker dermed risikoen for at
kjøttet blir skadd. Barknippet må ikke være altfor tett, men gi rikelig med rom for å få
luften til å sirkulere.

Til frakt av haren er ryggsekken naturlig å bruke. Hvis man for renslighetens skyld legger
haren i en plastpose, må man ta dyret ut av posen straks etter at man har kommet til
hytta eller hjemmet ellers vil kjøttet bli skadd. En tett plastpose er ikke egnet til
oppbevaring av kjøtt som skal henges luftig for å bli mørt. Temperaturen spiller en viktig
rolle for hvor lang tid en hare bør henge, men på kjølige høstdager kan vel 5½ døgn
være passende. Men det må ikke være så kaldt at kjøttet blir frossent, da blir det ingen
mørning.

Utstillinger

Utstillingene som har en lang tradisjon i harehundverdenen, arrangeres bare av
klubbene. Disse er viktige siden mellom 80-90 prosent av alle harehunder blir vist fram
her.
Utstillingene bidrar til å skape oversikt over det hundemateriellet vi rår over.
Rasestandardene beskriver et stort antall eksteriøre egenskaper - mange av disse er ikke
så viktige i jaktsammenheng. Hvordan hode eller farger er, er ikke så viktig for
jakthunden.
I avlsrådsarbeidet fester en seg i første rekke ved det funksjonelle eksteriør slik som
vinkler, kryss og labber. Gemyttet tillegges også stor vekt. Ofte er det slik at hund hund
som har et godt gemytt, er lettere å forme og blir lettere gode jakthunder.
Jaktprøver
Det overordnede mål for all virksomhet i harehundverdenen er å avle frem gode
jakthunder. Denne avlen har også en langsiktig mål: Dette må gjøres på en slik måte at
jakthunder vi overlater til de generasjoner som kommer etter oss er minst like gode som
de vi i dag har.

I de siste årene har det skjedd en utvikling når det gjelder jaktprøver. Tidligere var det
slik at det var bare en liten del av hundene, kanskje noen få prosent, som kom på
jaktprøve. Dommeren skrev ned i en protokoll hva som skjedde i løpet av dagen.
I en oppstartingfase var disse jaktprøvene viktige, men etterhvert som utviklingen gikk
fremover, tvang det seg fram endringer. Det ble i 80-90 årene arrangert langt flere
prøver enn før slik at langt flere hunder kom på prøve og dommernes norske stiler fra
jaktprøvene ble avløst av tallkarrakterer.

Bruk av tallkarrakterer, som i begynnelsen møtte noe motstand, må oppfattes som er
tilpassning til EDB-alderen. Å uttrykke hundenes jaktprestasjoner gjennom tall, la
grunnlaget for å analysere nærmere arvbarheten for de jaktegenskaper som ble
registrert på jaktprøver. For første gang ble det ved den siste revisjonen av
jaktprøvereglene (som gjøres gjeldende for denne jaktsesongen) gjennomført en
arvbarhetsundersøkelse. Resultatet var vel ikke så oppløftende siden arvbarheten for de
registrerte jaktegenskaper viste seg å være liten. Imidlertid ga dette grunnlag for
endringer og data for dette vil gi grunnlag for en ny arvbarhetsundersøkelse når en ny
revisjon skal gjennomføres om tidligst 5 år.