Kennel Bergsdale- Rottweiler, Finsk støver og Fransk bulldog.

Historikk:

 

Den Franske bulldoggens aner kan spores så langt tilbake som til 1850 årene i England, da som en avart av mastiffrasene. Bulldogger ble på denne tiden brukt som agn i sport som involverte okser og bjørner, og dette var hovedformen for underholdning for britene på den tiden.  Dette er for oss dyreplageri, men for britene som på den tiden var fattige og ulærde, var dette helt vanlig. Disse dyrekampene ble avsluttet i 1835 da det kom et forbud mot dyrekamper i England. Utfra dette ble bulldoggen ansett til å ha mot, livskraft og utholdenhet.

På dette tidspunktet var det noen som ønsket mer fart og hurtighet på rasen, og valgte å blande inn terrierraser. Dette ble etter hvert det vi kjenner til i dag som Bull terrier og Staffordshire Bull terrier. Disse rasene var ideelle for hundkamper, og denne sporten var økende til tross for at det var ulovlig.

En annen gruppe mennesker som ikke var interessert i denne type sport, startet med å avle fram den lille bulldoggen, som ble selskapshund som den også er slik vi kjenner den. Denne lille rasen fikk lite støtte fra oppdrettere i England, men arbeiderklassen likte de små bulldoggene og rasen fikk navnet Toy bulldog.

I 1920 ble den siste Toy bulldoggen registrert i Kennel klubben. Selv om rasen ikke fikk mye støtte fra de store engelske oppdretterne, fortsatt man å avle Engelsk bulldog, og den var da som vi kjenner den i dag.

Når industrirevolusjonen vokste i England, tok arbeidere som jobbet med hendene sine med seg sine små bulldogger og flyttet til Frankrike der det var jobber for dem, og oppdrettere av Engelsk bulldog var glad til.

I slutten av 1880 var Fransk bulldog så populær at man begynte å eksportere rasen tilbake til England. På denne tiden var det også skrevet en standard på rasen i Frankrike, og den er veldig lik den vi har i dag.

Rasen ble også tidlig eksportert til USA og i 1890 var det allerede en gruppe amerikanere som avlet fram Fransk bulldog etter standarden satt i Frankrike. I 1897 ble det også skrevet en standard for rasen i Statene. Her var ørene et stort tema, men man fikk igjennom at den skal ha flaggermusører (batears), og dette var de eneste godkjente ørene.

I den engelske standarden ble det også notert at rasen var livlig, intelligent og hengivende. I den amerikanske standarden ble det også lagt til at rasen var veloppdragen, tilpassningsdyktig og en komfortable og lojal kompanjong.  Rasen kan brukes til lydighet og agility, men den har også gjort det bra på utstillinger.
Rasen ble i hovedsak avlet fram til å være en selskapshund.